Depresjon....

Depresjon er ett tabuord i vårt samfunn, det er jo i grunnen ganske rart når 1 av 5 nordmenn sliter med akkurat dette. Det å få diagnosen selv, som nybakt mor, var nok både ett slag i magen og en lettelse. Endelig pratet jeg med ett menneske som forsto hvorfor jeg ikke var overlykkelig over å ha blitt mor, og som også skjønte at det lå mer bak. Den første legen jeg var hos, mente nok at jeg bare slet litt med morstilværelsen og ga meg derfor antidepressiva og ba meg ta de og se at ting ble bedre.
     Men ting ble ikke bedre og jeg følte aldri at tablettene gjorde de underverk som jeg ble lovet. Jeg måtte mase litt men etterhvert fikk jeg mer hjelp, og en fantastisk psykiatrisk sykepleier, begynnte å pirke i muren jeg i så alt for  mange år har bygget.

Desverre blir ofte en depresjon slik som min, verre før den blir bedre, man jobber gjennom alt som har ligget i ro, og man føler seg som en bombe som plutselig detonerer. Men så lenge det skjer under terapi og ikke plutselig midt i hverdagen, er det bare godt. Jeg har fått mye god hjelp, men sliter desverre enda, nå er jeg henvist videre og skal prøve gruppeterapi, noe som skremmer meg veldig! Samtidig så gleder jeg meg til å se om det kan hjelpe....Det og se at andre normale folk, også kan slite med en depresjon, selv om man ikke sitter å griner hver dag. Det går faktisk an å å smile selv om man sliter med depresjon..... tenk på det :)