mandag 29. august 2011

VÅG

VÅG Å VÆRE 

Våg å være ærlig våg å være fri 
våg å føle det du gjør si det du vil si. 
Kanskje de som holder munn er reddere enn deg?
 Der hvor alt er gått i lås må noen åpne vei. 

       Våg å være sårbar ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står, stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om og velger veien selv. 
Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel? 


Våg å være nykter Våg å leve nå.
 Syng, om det er det du vil - gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er og at du er sann!


søndag 28. august 2011

Omgivelser og de nærmeste

Det er ikke alltid like lett å få de nærmeste rundt seg til å forstå dette med depresjon, du smiler jo du og ser jo ut til å ha det bra er det mange som sier. De skulle bare vist hvordan jeg egentlig hadde det på innsiden...Jeg har alltid vært en god skuespiller, og det har både fordeler og ulemper. Hvis det er folk jeg ikke ønsker å dele mine problemer med, er det ganske greit å kunne ta på seg masken for noen timer eller en dag, men jeg skulle ønske jeg var flinkere til å ta av masken rundt gode venner og familie. Med det mener jeg ikke at jeg skal sitte å grine rundt over alt, eller legge ut en avhandling hver gang noen spør hvordan jeg har det...

Det er bare det at man kan faktisk si nei, vis noen spør om man har en bra dag, uten å utdype det, og man trenger ikke smile og le rått av hver eneste spøk... Selv om jeg innerst inne er en person som ler av alt... så er det ikke alltid man føler for å være jøgleren i forsamlingen.

Kanskje blir man oppdratt til å være høflig og snill og ikke plage andre med problemene sine?! Eller kanskje jeg bare fortsetter og være en blide glade personen alle forventer at jeg skal være...?

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til her.. men jeg savner å kunne være meg, jeg savner overskudd, overskudd til å være den super mammaen jeg ønsker, den husmoren jeg så gjerne vil være og den konen og kjæresten jeg alltid har ønsket å være. Jeg skulle ønske jeg ikke var så ensom....

Andre tar vask av hele huset på en dag, og jeg orker knapt ett rom om dagen.... så er jeg utmattet.


Snart skal jeg til miljøterapeut og psykolog og vurderes til samtaleterapi.... Bare ordet gjør at jeg fryser...  Jeg ser for meg en haug med triste mennesker som sitter og prater  i en ring, om hvor triste de er... og lurer i grunnen på hvordan jeg skal bli bedre av det.... men det må gi noe, i og med at det nå eksisterer over alt....
Kjenner jeg får vondt i magen av å tenke på at jeg skal i noe slikt.... siden juni har jegbare hatt cipralex å klamre meg til... da sluttet psyk sykepleieren min og jeg ble henvist...nå er sommeren på hell, og nå skal jeg vurderes....

skummelt ord det der...

onsdag 10. august 2011

En herlig rusletur

I kveld etter vi hadde spist middag, satt vi Karoline i bæremeisen og ruslet en liten runde i solskinnet.
Her er noen bilder :)

Karoline er på plass i bæremeisen


Karoline møtte sin venn bææ


På mammas skuldre.




de mørke dagene...

Dagen i dag...føles som en av de mørke dagene... dagen i dag ER en av de mørke dagene...
Solen skinner, jeg har fått mange knusegode klemmer av Karoline, men det er tristhet i hele kroppen som nekter å slippe taket i dag...

Gårsdagen var en knallgod dag, nesten ingen smerter, koselig besøk, god film leide jeg meg, og storkoste meg med. Litt lite søvn, men lillemor kom seg da i barnehagen og jeg kunne gå å legge meg igjen å ta inn litt søvn.
Men litt ble til halve dagen, og det var tungt å stå opp.. stå opp til å tilbringe dagen alene...

Men jeg kom meg opp til slutt og fikk måket meg inn i dusjen, men selv ikke den hjalp.
Dager som i dag.. er dager man ikke orker å smile på.. for det hjelper liksom ikke, ikke har man lyst til å smile heller. Jeg håper virkelig morgendagen blir en god en...
For mørke dager.... de er ikke noe å samle på....